Forsknings­midlene forsvant over natta. Slik er Trumps USA for forskere

Det har vært noen tøffe måneder for forskere i USA. I president Donald Trumps andre periode har han for alvor satt i gang med innstrammingstiltak, noe som har betydd kraftige kutt i forskningsfinansieringen i landet. 

Blant flere kontroversielle presidentordrer er pålegget om å stanse tiltak knyttet til mangfold, like muligheter og inkludering, kjent som DEI (diversity, equity, inclusion). Det har ført til kutt i alt fra kreftforskning til utdanningstiltak. 

Endringene skjer hurtig. Fra å være sikret finansiering i flere år framover, er det mange amerikanske forskere som ikke vet om de har råd til å betale neste husleie.

Khrono har spurt tre forskere hvordan det er å jobbe i USA akkurat nå.

De forteller om en hverdag preget av konstant usikkerhet, frykt for deportasjon, svekket jobbsikkerhet og bekymring for framtiden til USAs kunnskapsutvikling. 

— Respektløst

— Stipendet jeg fikk representerer ikke bare forskningen min, men hvem jeg er og at mitt bidrag til vitenskapen har verdi. Når de tar fra meg forskningsmidlene mine, betyr det mer enn at pengene forsvinner. Det er respektløst, det føles dehumaniserende. De ser meg ikke som en person med verdighet, eller så bryr de seg ikke om det. 

FAKTA

Franki Kung

• Førsteamanuensis ved Purdue universitet. Leder The Conflict Collaboratory ved Det psykologiske fakultetet på Purdue. Kommer fra Hongkong og har oppholdstillatelse i USA.
• Forsker på konflikthåndtering. Leder prosjekt om asiatisk-amerikanere og asiater i naturvitenskapelige forskningsmiljøer. 
• Fikk et karrierestipend fra National Science Foundation. Det ble trukket tilbake i april. 
• Karrierestipendet er et prestisjetungt stipend som deles ut til svært få. Det er stor konkurranse.

Dette var Franki Kungs umiddelbare reaksjon da han fikk beskjed om at National Science Foundation (NSF) stanset forskningsmidlene hans. 

Kung er førsteamanuensis ved Purdue universitetet i Indiana, et offentlig universitet med over 50.000 studenter og stor forskningsaktivitet. Overfor Khrono understreker han at han ikke snakker på vegne av institusjonen sin, kun seg selv. Han forsker på konflikthåndtering.

— Stipendet mitt støttet et forskningsprosjekt om asiater og asiatisk-amerikanere i USA. Jeg ville undersøke hvordan de blir sett på i det amerikanske samfunnet, og i STEM-feltet. Ofte hører man at asiater er godt representert i teknologibransjen og andre STEM-miljøer, men betyr det at de faktisk blir respektert og inkludert? Vi ser for eksempel få øst- eller sørøstasiatiske ledere i USA, forteller Kung. 

Fikk ikke direkte beskjed 

I april fikk han beskjed om at NSF trekker karrierestipendet hans. Han var på nippet til å ansette en ny postdoktor. I sommermånedene er det karrierestipendet som betaler lønna hans. Over natta var alt sammen borte.

— Jeg fikk ikke direkte beskjed, og det fikk heller ikke min kontaktperson i NSF. De sa at prosjektet ikke lenger samsvarte med de nye prioriteringene til NSF og at midlene ble trukket umiddelbart. Det er ingen mulighet for å klage. 

Når finansieringen blir trukket så brått, er det vanskelig å finne alternativ finansiering som kan dekke tapet for Kung. 

— USA er et veldig fiendtlig sted for forskere å være nå. Men det er behov for meg som forsker. Når våre verdier og vår vitenskapelige grundighet blir satt på prøve, så føler jeg meg kallet til å gjøre det jeg kan best, som er å forske. På den andre siden er det vanskelig å forestille meg at forskningen min kan overleve dette. 

Kung har permanent oppholdstillatelse og har bodd i USA de siste sju årene. Han må nå vurdere å finne jobb utenlands, selv om han ikke ønsker å dra. 

— Bekymrer du deg for å bli deportert?

— Ja, selvfølgelig. Til og med folk med statsborgerskap er bekymret. Plutselig prøver administrasjonen å fjerne statsborgerskap ved fødsel. Så da kan hva som helst skje med hvem som helst. 

Kung har ikke opplevd noen farlige situasjoner ennå, men han har avlyst konferansereiser i Europa. 

— Jeg måtte avlyse fordi jeg ikke vet hva som skjer når jeg skal over grensa igjen til USA. Du har ikke lyst til å krysse grensa når du ikke vet hva som venter deg. Jeg planla å reise til Europa på et forskeropphold med Royal Society of the UK. De skulle betale for at jeg forsket hos dem. 

Nå kan han ikke dra. 

— Forskningen min blir påvirket av dette, fordi jeg blir påvirket av det personlig. I tillegg mister studenten min lønn ut sommeren, og jeg skulle ansette en postdoktor. Det lar seg ikke lenger gjøre, sier Kung. 

Standardformuleringen «not in aligment with our priorities», altså «samsvarer ikke med våre prioriteringer» går igjen i mange av e-postene som er sendt til forskere som mister finansiering. Kung har forsket på et tema som faller innenfor DEI, og han vet at det har påvirket finansieringen hans. 

— Utrolig sjokkerende

En lignende e-post ble sendt til Marianna Zhang, postdoktor ved New York University (NYU). Hun var på motorveien på vei til en konferanse da hun så en e-postvarsling i sidesynet. 

FAKTA

Marianna Zhang

• Ansatt ved New York University som postdoktor. Oppvokst i New York. 
• Forsker på kognitiv vitenskap. Tok en doktorgrad i psykologi på Stanford. 
• Fikk forskningsstøtte til et prosjekt om hva barn syns om sosiale grupper, slik som kjønn eller rase. Forsker på hvordan barn utvikler stereotyper.
• Fikk støtte fra National Science Foundation sitt postdoktor-stipend for forskere tidlig i karrieren innenfor fagfeltene økonomi, atferds- og samfunnsvitenskap.

— Jeg måtte stoppe og parkere bilen på siden av motorveien og prøve å forstå hva jeg leste. Jeg ble bare så sjokkert. Jeg trodde jeg var forberedt, jeg visste jo at dette kunne skje. Men det å få den e-posten … 

Hun leser den opp for Khrono: 

— «Dear Marianna Zhang, the agency has determined that termination of certain awards is necessary because they are not in alignment with current NSF priorites» [sic]. De har til og med feilstavet «priorities», som bare gjorde det enda mer uvirkelig. Som om det var en svart komedie, sier Zhang.

 Hun videresendte e-posten til veilederen sin og andre på universitetet, og hun sjekket med en kollega om han også hadde mistet stipendet sitt av samme typen. Etterpå do hun på konferansen. 

— Jeg fortsatte å kjøre og tenkte at nå går det bra. Men så begynte jeg bare å gråte, sier Zhang. 

Hun føler at hun er blitt truffet av en bølge:

— Jeg har dedikert hele livet mitt til å bli forsker. Dette landet som jeg er født og oppvokst i, har bestemt seg for at forskningen min ikke lenger har noen verdi. Det var utrolig sjokkerende. 

Ante ugler i mosen 

Likevel har Zhang en langt mer stabil situasjon enn mange andre forskere. Postdok-stipendet hennes fra NSF deles ut fire ganger i året. I februar var det det fare for budsjettkrise i USA.

— NSF innså at dette kunne påvirke mulighetene deres til å dele ut forskningsmidler. Derfor kjørte NSF gjennom alle stipendutdelingene de kunne allerede i februar. Jeg fikk alle pengene mine for resten av 2025 på forskudd. Det er jeg ekstremt takknemlig for, fordi selv om stipendet mitt er trukket, så er pengene allerede utbetalt. 

— Det gir meg litt pusterom. Jeg bekymrer meg ikke for leia denne måneden, eller for å miste jobben min på NYU. Jeg håper også at klagen min kommer gjennom før stipendet tar slutt. Vel, jeg har ikke kjempestort håp, men kanskje noen av rettssakene har kommet lenger eller det politiske klimaet har endret seg. 

For tiden balanserer Zhang konferansedeltakelse, forskning og arbeid med en anke. Da hun var på en konferanse nylig, skulle doktorgradsstudenten Rumeysa Ozturk fra Boston universitet egentlig holde en presentasjon. Men hun ble arrestert for Palestina-aktivisme og satt i varetekt av immigrasjonsmyndighetene. Hun er siden blitt løslatt. 

— På veggen hang bare en tom plakatholder. Det er en påminnelse om at selv om vi Pforskere gjerne bare vil fokusere på vitenskapen og holde oss utenfor politikken, så er det vanskelig å unngå. Dette påvirker forskningen, det påvirker forskere. 

— Det var en stor sorg at hun ikke kunne være der den dagen. Det minner oss om hvor mye dette påvirker oss alle.

Anken krever også mye av Zhang:

— Det er mye kommunikasjon med andre forskere, med universitetet og kontaktpersonen min i NSF for å finne ut hva jeg skal ha med i den. Jeg er jo ikke advokat, så jeg bruker mye tid på å lete opp føderale regler og prosedyrer.

Rammer yngre forskere

Det er mange i forskermiljøene som bruker tid på å lete opp informasjon. Blant dem er gruppen bak nettsiden Grant Watch. De sporer stans av forskningsmidler hos National Institute of Health (NIH) og NSF. 

FAKTA

Noam Ross

• Forsker på smittsomme sykdommer. Var med på å skape Grant Watch for å overvåke kutt i forskningsfinansiering.
• Har opplevd finansieringskutt i forbindelse med forskning på covid-19.

Noam Ross, en av initiativtakerne til tjenesten, forsker på infeksjonssykdommer. Allerede da Trump var president første gang, opplevde han kutt i forskermidler, da han forsket på covid-19. I denne omgangen har han ikke mistet midler, men han tror det er viktig å samle all informasjonen han finner på ett sted. 

Forskerne ser noen trender i hvilke fagområder som rammes hardest. 

— Ved NIH har vi sett en målrettet og omfattende kampanje mot forskningsmidler knyttet til transhelse. Det samme gjelder enkelte typer covid-19-relatert forskning, særlig prosjekter som omhandler moderne mRNA-vaksiner og samfunnsvitenskapelige studier om hvordan man kan øke vaksinasjonsgraden i befolkningen, sier Noam Ross. 

Ifølge en ny rapport fra den demokratiske senatoren Bernie Sanders har Trump-administrasjonen kuttet 29 milliarder kroner i forskningsfinansiering bare i NIH, ifølge CNN. Det er langt høyere enn det tidligere estimerte beløpet, 18 milliarder kroner. 31 prosent av kuttene gjelder kreftforskning. 

Kuttene rammer særlig de yngste forskerne. 

— Det har gått hardt ut over opplæringstiltak og støtte til unge forskere. Byråene har tidligere hatt et tydelig mandat fra Kongressen om å utvide tilgangen til forskning. Hos NSF er for eksempel halvparten av midlene i avdelingen for likestilling blitt kansellert, sier Ross. 

— Ikke en kamp mot eliteinstitusjoner

Den største andelen stipender som er trukket tilbake, handler om utdanning i forskning, i kategorien «Stem Education». 

Mye av forskningen som rammes, særlig innenfor opplæring og utdanning, er på høgskoler og universiteter over hele landet. 

— Det er viktig å forstå at dette ikke bare er en kamp mot eliteinstitusjoner. Ofte er det institusjoner med begrensede ressurser som betjener brede og mangfoldige befolkningsgrupper. Dette inkluderer spesielt utdanningsinstitusjoner som er rettet mot minoritetsgrupper eller som ligger i mindre tettbygde områder i USA, sier Ross. 

Grant Watch baserer seg både på selvrapportering fra forskere som mister støtte, og informasjon fra offentlige nettsider. Men byråene er hemmelighetsfulle og gjør det vanskelig å spore endringer i forskningsfinansieringen deres. Ross sier det er spesielt krevende å lage oversikter fra dataene til NSF. 

— Byråene gjør en rekke merkelige ting. For eksempel får ikke forskere alltid et formelt avslagsbrev. I stedet mottar de et revidert tildelingsbrev som teknisk sett ikke avslutter forskningsmidlene, men som endrer budsjettet til null dollar. Det endrer rapporteringsmetoden, og da er det vanskeligere for oss å spore det i systemene våre. 

Ross påpeker at Grant Watch kun tar for seg de to store institusjonene NIH og NSF, men at forskningsfinansiering også kommer fra de ulike departementene og byråene. Dermed er det store mørketall. 

Data fra Grant Watch viser at selv om kvinner kun blir tildelt 34 prosent av alle aktive NSF-stipender, så er det kvinnelige prosjektledere på 58 prosent av de forskningsstipendene som er trukket. 

Tilsvarende får svarte personer kun 4 prosent av tildelingene fra NSF, mens de står bak 17 prosent av kansellerte forskningsstipend. Dersom prosjektlederen er latinamerikansk eller har en funksjonsnedsettelse, har de dobbelt så stor sjanse for å miste stipendet sitt, skriver Science.

Khrono har kontaktet både NSF og NIH for kommentar. NSF svarer i en e-post:

— NSF har gjennomført en gjennomgang av sin tildelingsportefølje. Vi har kommet fram til at det er nødvendig å avslutte enkelte tildelinger fordi de ikke er i samsvar med NSFs nåværende prioriteringer og/eller programmål.

— Trodde jeg hadde fire år 

FAKTA

Gita Gnanadesikan

• Postdoktor ved Emory universitet. Oppvokst i New Jersey. Bor i Maryland med foreldrene sine. 
• Forsker på forskjellig dyreatferd på tvers av arter og individer, spesifikt hos aper og hunder. 
• Fikk støtte til en fireårig postdoktorstilling ved Emory fra National Institute of Health (NIH). Finansiert gjennom IRACDA-stipend. 
• Fikk beskjed om at hun mistet tildelingen sin i april. 

Gita Gnanadesikan er 32 år gammel og er postdoktor ved Emory universitet. Khrono prater med henne på videochat fra foreldrenes hjem i Maryland.

Hun er et og et halvt år inn i en fireårig stilling som postdoktor ved Emory, og får forskningsmidler gjennom IRACDA-prosjektet. Kort fortalt betaler prosjektlederen for et år av postdoktorens lønn, og så dekker midler fra NIH resten. 

— NIH-finansieringen er det som gjør ordningen mulig. Dessverre fikk vi beskjed om at programmet mistet finansiering nasjonalt. Jeg antar det er fordi det er et element av DEI i dette, både med tanke på partnerinstitusjonene våre og at mange av postdokene også er minoritetspersoner, sier Gnanadesikan. 

Hun forsker på sosial kognisjon og oksytocin hos kapusineraper. Rundt 20 postdoktorer og stipendiater har mistet jobben sin ved Emory etter at NIH frøs midlene til IRACDA-prosjektet. 

— Jeg trodde jeg hadde fire år. Jeg kom til Georgia og kjøpte et hus. Jeg planla langtidsprosjekter fordi jeg trodde jeg hadde tid til å samle data. Jeg hadde ikke dårlig tid og tenkte jeg ikke trengte begrense meg, sier Gnanadesikan. 

Hun er for tiden hjemme i Maryland fordi moren har kreft, og hum ønsker å hjelpe foreldrene i en tøff tid. I et blogginnlegg om å miste midlene sine, har hun påpekte at kreftbehandlingen til moren ble muliggjort av forskning finansiert av NIH.

Moren har nylig fått høre at hun har delvis remisjon, og det er omtrent de beste nyhetene de kunne håpet på, sier Gnanadesikan. 

— Dette har tvunget meg til å leve mer fra dag til dag. Det er noe folk sier du må gjøre, og jeg har aldri klart det. Jeg er god på planlegging og langsiktige mål. Både av personlige og profesjonelle grunner har jeg måttet tenke kortsiktig: Hva må jeg gjøre i dag? Hva må jeg gjøre i morgen? Og det er det. 

Den perfekte jobben

Heldigvis kan prosjektlederen til Gnanadesikan utbetale lønn til henne en stund til framover. Likevel må postdoktoren holde øynene åpne for nye muligheter.

— Det som er tøffest, er å leve i usikkerheten. Det var helt fantastisk for meg at denne postdoktorstillingen varte i fire år. Slike stillinger er ofte kortere, og det kan være utrolig tøft fordi du må jobbe med prosjektet ditt samtidig som du søker nye midler. 

 Det er ekstra krevende fordi de fleste jobber i akademia i USA annonseres på høsten, og så er intervjuer på vinter og vår. 

— Det har vært veldig forstyrrende. Plutselig vet jeg ikke hvor jeg er i juli eller august. Jeg har veldig lyst til å bli her, for jeg elsker forskningen og kollegaene mine. Jeg får jobbe med aper, og det er kjempekult. 

Forskning har vært en livslang ambisjon. 

— Jeg har måttet revurdere målstreken. Jeg må se på flere typer jobber enn jeg tenkte meg, ikke bare drømmejobben. Jeg vil så gjerne bli i akademia. Jeg trives virkelig med kombinasjonen av forskning og undervisning som jeg har i akademia. I tillegg liker jeg å veilede andre. Å bli professor er virkelig den perfekte jobben for meg. 

Informasjonen brukes i retten

For hver dag som går kommer nye endringer i systemene. Omsider har det kommet eksempler på finansieringsstans som blir reversert, og folk får pengene tilbake. En i fagmiljøet til Gnanadesikan har opplevd det. 

— Hun sa at hun var veldig lettet, fordi hun ikke ønsket å måtte si opp hele forskningsgruppen sin. Hun sa: «Jeg har et helt laboratorium fullt av fremragende forskere, og jeg trodde jeg kanskje måtte si opp alle sammen». Hun var veldig lettet over at det ikke ble nødvendig, sier Gnanadesikan. 

Noam Ross sier at Grant Watch følger med på forskning som får tilbake midlene sine, og på sikt vil de spore dette også. 

Generelt har tilbakemeldingene på Grant Watch vært positiv fra forskermiljøene i USA. Forskere bidrar med informasjon og tid slik at nettsiden kan oppdateres. 

— Informasjonen blir brukt til mye forskjellig, som at folk går til sine folkevalgte og viser fram hvordan forskningskuttene påvirker deres lokalmiljøer. Det brukes til rettssaker for å forstå mønstre i kuttene. I tillegg er det en måte for forskerne å finne fram til andre i sitt fagmiljø som opplever det samme som dem. Folk hjelper hverandre. 

Ross har drevet mye med dataanalyse og programmering fra før. 

— Det ligger mye nysgjerrighet bak dette prosjektet, det handler om å forstå hva som skjer. Det er et samarbeidsprosjekt. Min kollega Scott Delaney, som er advokat og epidemiolog, mente denne informasjonen ville bli viktig i retten. Og det har den vært. 

Forskerne finner sammen 

De tre forskerne Khrono har snakket med som har mistet midler, har også følt støtten  fra kollegaer. I vanskelige tider har forskerne funnet sammen, ikke bare internt på institusjonene, men også i bevegelser som Stand up for science. Gnanadesikan er selv svært engasjert.

— Jeg prøver å kommunisere ut til offentligheten hva som skjer, og minne folk på hvorfor forskning er viktig. Vi må skape den politiske viljen til å snu situasjonen. Folk dukker opp på politiske møter og krever svar fra de folkevalgte, sier hun.

Hun tror effekten vil merkes i flere tiår framover. Mange vil bli tvunget ut av akademia, som plutselig er en langt mindre stabil karriere. 

Gnanadesikan ønsker seg særlig en ting: 

— Det hadde vært fint om de i kongressen husket at presidenten vår ikke faktisk har makten til å beslutte disse tingene alene, fordi i henhold til grunnloven så kan han ikke det. Men jeg vet ikke om det vil skje før det neste valget. 

— Det er viktig med motstand

Franki Kung forteller om massiv støtte fra forskermiljøet sitt. 

— Kollegaene mine er veldig empatiske og støttende. Mange av dem har sendt meg melding. En person så meg i gangen, løp mot meg og ga en klem, og sa at «Dette burde ikke skjedd». Det var veldig, veldig fint. Vi er alle venner og jeg får masse forståelse fra kollegaene mine. 

Ross i Grant Watch håper fremdeles at situasjonen kan bedres. 

— Mye av skaden har allerede skjedd. Det er ikke ting som bare kan skrus på igjen, sant. Det vil ta lang tid å få ting tilbake på plass.

 Men han tror dette er en kamp myndighetene ikke kan vinne. 

— De taper i rettssystemet. De taper i opinionen. Det betyr noe at folk sier imot. Det er viktig med motstand — at folk går til sak, at man driver med påvirkningsarbeid. Og nå ser vi mye engasjement og mange som reagerer, sier Ross. 

— Det er mulig å snu skipet. Det kommer til å ta mye tid og arbeid. Men jeg ville ikke drevet med dette hvis ikke jeg trodde det var mulig.